On the subject of wives...

And again, with the Firefly-quotes:

Monty: Mal, I want you to meet my Bridget.

[Monty steps aside to reveal Saffron, aka Mrs. Malcolm Reynolds. She and Mal draw guns on each other, mexican stand-off style.]

Monty: So… you guys have met.

And while on the subject of bibles

I am loving me my Firefly quotes these days:

Zoe: "Don't the Bible have some pretty specific things to say about killing?"

Shepherd Book "Quite specific. It is, however, somewhat fuzzier on the subject of kneecaps."

Good bible indeed

As you may or may not already know, I think that Firefly is one of the best TV shows ever to come from the great creative mind that is Joss Whedon. Here's one of my favorite quotes from it:

Saffron: I do know my Bible, sir. "On the night of their betrothal, the wife shall open to the man as the furrow to the plow, and he shall work in her, in and again, till she bring him to his full, and rest him then upon the sweat of her breast."

Mal: Whoa. Good Bible.

A pretty great weekend - and my birthday to boot.

Last weekend, another instance of a tradition that I share with a few friends, took place. The tradition is the annual trip to Trondheim, when one of the aforementioned friends and myself go to Trondheim to visit friend number three. We usually do this in October, and have a great time. Every second year, we go for the bi-annual student festival "Uka".

(Photos here)

The goings-on at Uka are many and varied, and range from a cabaret and the Norwegian rock-paper-scissors championships to chamber music concertos, hip-hop concerts and rock concerts. Earlier festivals have sported names such as Muse, Pussycat Dolls, Seigmen, a-ha, 50 Cent, Wyclef Jean, Travis, Sputnik, Madrugada, Tom McRae, Turboneger, Cardigans, deLillos, Postgirobygget, Immortal and Prodigy.

I arrived in Trondheim thursday morning, went to work, then went to my friend's apartment. From there, we went to Samfundet, to see this years' cabaret, "Skabarè". After the show, we went to one of the rooms there where you can buy chips and play blackjack and roulette. After a couple of false starts, I did pretty well for myself at the Black Jack-table, and was up by quite a bit when we went to see the first band of the night, the Swedish girl duo First Aid Kit.

After First Aid Kit, the headliner of the evening went on stage in the great hall, former students in Trondheim, Postgirobygget. Having followed Postgirobygget for years, seeing them for the first time was really great. They delivered the goods just as expected, playing both their classic songs, and some songs off their new album. The audience loved what they gave, and joined inn on the top of their voices.

Friday night, Åge Aleksandersen og Samfundet took the stage in the tent in Dødens Dal (Valley of Death in Norwegian). We stood in the middle of what would be the mosh-pit if it was a metal concert. A lot of fun, and group singing ensued. Afterwards we went back to Samfundet, where the party continued. We hit the casino-room, where I continued to do pretty well for myself, enough so that I could spend the chips on a glass of Johnny Walker Blue label, after the clock had passed midnight.

Why after midnight you ask? Well, October 17th is my birthday. I have a thing for whisky, and had never tried that particular one. Being a rather expensive whisky, it's not exactly something I'll go for any day of the week. So, what with it being my birthday and all, I decided to treat myself. It was very nice, although I am not convinced I'd pay list price for it.

After we were done gambling, we went to the after-party in the "digs", the rooms in the wings of Samfundet, where we had a great time, and went home after having gotten thoroughly sloshed.

Saturday morning I woke up, then got back to sleep. A few hours later, we were all up, and hung over. A shower and a meal helped, and so, we went to see the cabaret for the second time; my friend who came up from Oslo didn't get there 'till friday, so he hadn't seen it. It was great, again, and I laughed so much my ribs hurt (again).

After the cabaret, we had a little more to drink, and then went back to the great hall, to see "Uka Wonder Hits". The lineup consisted of artists from the last three decades; the 80's represented by Lars Kilevold, the 90's by Infinity and the millenium by Wig Wam. After they had played a few songs each, we voted for what song to hear again (Infinity - Happy).

After the show ended, we were ushered out of the great hall, so that the chairs and tables could be removed, and then Wig Wam took the stage (again). They were a great disappointment during the Wonder Hits show, and the concert was no better, which also explains why we left it about halfway through the concert, to go back to the digs.

Sunday morning we got up, and started carrying boxes and bags, as our friend who lives in Trondheim, was moving. We got to see his new apartment, a very nice, and beautifully done three-room place, with a nice, glassed-in veranda. Of course, the flipside was that we helped him move in, but it was all worth it.

I had a very nice weekend, and am already looking forward to next years' trip.

A-ma-zing!

Over the last two or so years, I have seen more than a few great concerts, among them Leonard Cohen (Bislet Stadion, Oslo, 2008), Metallica (Koengen, Bergen, 2008) and Muse (Dødens dal, Trondheim, 2007). All of these, and many others that I have seen in the same period of time, have been cool experiences, and these three are the three best concerts I've ever attended.

Well, they were.

As of three hours ago, they were collectively relegated to second place. See, three hours ago, Green Day went on stage at Oslo Spektrum.

Now, my expectations of this concert, were not so much great as unattainably high. I knew that I had most likely (I put the odds at 10:1 against) set myself up to be disappointed.

I wasn't. Within less than five minutes, any level of expectation I might have set, were not only met, but greatly exceeded.

After opening with the first few tracks off 21st Century Breakdown, they started mixing it up, playing songs from their entire catalog. Teasing the audience with classic Green Day hits as well as their newest material, they also made sure that noone in the audience left the arena without a sore throat, enticing shouts of "Hey! Hey! Hey!", "one-two-one-two-three-four" and "Heeeey-Oh!".

Billie-Joe Armstrong is in as good shape as ever, and shows it off by running around the stage like a kid on serious amounts of sugar and speed.

As usual, it all culminated with "Time of your life (Good Riddance)", to unison singing from the audience.

Billie-Joe Armstrong, Trè Cool and Mike Dirnt have given me one of the finest musical experiences I can ever remember.

Edit: Here's the set list for the concert

Lenge siden sist

Men bedre sent enn aldri, sier nå jeg.

Siden sist bloggpost, har jeg altså holdt tale ved Wergelands grav på 17.mai. Talen stod på trykk i Hatikwa kort tid etter.

Storparten av juni gikk med til å forberede Arcon 25, i år i nye lokaler på Sogn VGS. Foruten de forberedelsene, brukte jeg mye tid på å få ordnet med håndverkere som kunne fikse gulvet på soverommet etter at det hadde vært lekkasje fra radiatoranlegget.

Arcon var nok en gang en strålende suksess, og markerte første con da vi hadde mer enn en MIB (promotør fra Steve Jackson Games) tilstede, da jeg nylig var blitt tatt opp som MIB.

Blant høydepunktene fra Arcon for min del kan nevnes spilling av Serenity RPG, et svært kjært gjensyn med Margrete Somerville's Call of Cthulhu-modul Rachel West's hevn. Auksjonen innbragte mange penger til minnefondet, og dessuten var deler av styrene til både Regncon og Hexcon på besøk.

Mer eller mindre umiddelbart etter Arcon, dro Panda og jeg til London, hvor vi tilbragte en uke. Før vi kunne reise, måtte vi dog pakke oss ut av soverommet for at håndverkerene skulle kunne komme til for å bytte ut gulv og skap.

Etter at vi kom tilbake, flyttet Panda det siste av sitt til min (nå vår) leilighet, og har med det flyttet inn! Utenom det brukte vi mye tid på å flytte tilbake inn på soverommet, der ikke alt er ferdig, rørleggeren har nemlig ikke vært innom og fikset radiatoranlegget ennå...

Etter å ha fått flyttet inn på soverommet har vi forsøkt å ta det med ro, slappe av og nyte å være kjærester, hvilket har blitt avbrutt fra tid til tid av at Panda driver og pakker for å dra på folkehøyskole. Hun skal til Øytun, som ligger ca 6 kilometer utenfor Alta. Hun kunne med andre ord dratt til Roma, og det hadde vært kortere vei til henne...

Ellers har vi tatt endel dagsturer, en til Tjøme for å besøke min familie og en til Blaafarveverket med mamma, pappa, søster og svoger. Hyggelig, og morsomt!

17.mai-taleren

I år har jeg blitt gitt det ærefulle oppdrag å tale ved Henrik Wergelands grav. Her er talen:

Kjære Henrik - Gratulerer med dagen!

Det er få dager i løpet av året jeg er så stolt av å være nordmann som nettopp dagen i dag. Vi har ikke militærparader; vi har barnetog. Det er ikke mange land som kan skryte av at de aller fleste innbyggerne på nasjonaldagen er en turistattraksjon i seg selv. Folket kler seg i dress, i paradeuniform, i bunad og i andre nasjonaldrakter på grunn av dagen i dag. Dette er en dag samtlige innbyggere i Norge, om de er født og oppvokst her, eller nylig innvandret, trykker til sitt bryst.
Det er da også passende at Henrik Wergeland er en av de som har inspirert måten vi feirer på. Med sitt dikt "Vi ere en Nation, vi med", fremhever han nettopp barnas plass i feiringen av nasjonaldagen. Samtidig gjør han det klart at den frihet vi nyter i dag, skal barna etter oss ivareta;

"Gid jeg da snart maa blive stor —
- jeg har saa længe biet —
at tappert jeg kan verne for
min Faders dyre Frihed!"

Frihet er et av menneskets høyeste mål, og vi mennesker bruker store deler av livene våre i søken etter nettopp frihet. Det være seg frihet til å tro det man tror, til å være den du er, eller til å ytre det jeg mener. Disse frihetene, og mange fler, nyter vi som innbyggere i Norge godt av. Det er lett å ta dem for gitt. Men vi må aldri glemme at det har kostet tid, energi, heftig offentlig debatt og også liv.

Henrik Wergeland er en av de mange som kjempet kampen for frihet. For ham var det religionsfriheten som var belønningen for mange års utrettelig arbeid mot paragraf 2 i den norske grunnloven. I den amerikanske uavhengighetserklæringen skrev Thomas Jefferson: "Vi mener at disse sannheter er åpenbare; at alle mennesker er skapt like, at de av sin Skaper er gitt enkelte ufravikelige rettigheter, og at blant disse er Liv, Frihet og søken etter lykke".
Nettopp denne erklæringen var en viktig kilde når Eidsvollsmennene i 1814 satte seg ned for å forfatte en Norsk Grunnlov. Med dette i bakhodet, synes det rart at vår egen grunnlov nektet jøder og jesuitter adgang til riket. Men slik var det den gangen i Norge. Blant de som vedtok grunnloven, var Nicolai Wergeland, far til Henrik. Dette var på en og samme tid noe Henrik var svært stolt av, og noe som skulle skape splid mellom far og sønn. Nicolai mente nemlig lenge at paragrafen, slik den fremstod i 1814, var riktig.

Bakgrunnen for Henriks engasjement, var ikke en særskilt kjærlighet til det jødiske folk, men en grunnleggende tro på at religionsfrihet er riktig og viktig. Han så grunnlovens paragraf to som en trussel mot alles frihet, stilte seg opp og sa ifra.
Med stor frihet kommer også stort ansvar. Ansvar for å benytte friheten og ansvar for å respektere andres frihet. Det sies at den franske filosofen Voltaire en gang sa "Jeg er uenig med det du sier, men jeg vil forsvare til min død din rett til å si det." Denne grunnleggende respekten for andres meninger var også tilstede når Wergeland kjempet for religionsfrihet, og når Abid Raja tidligere i år inviterte til dialogmøter. Uenighet er ikke farlig, men det som gjør at vi blir bedre og mer kunnskapsrike mennesker.

Nettopp debatten som kampform var det som preget Wergelands utrettelige arbeid mot paragraf 2. Også i dag er den offentlige debatt viktig og riktig, uavhengig av om emnet er militære aksjoner, ny lovgivning eller ytringsfriheten selv.

Friheten trues til stadighet og på mange fronter. Vi husker opptøyer rundt om i verden på grunn av respektløse karikaturtegninger, men innenfor ytringsfrihetens grenser. Men også her hjemme har voldelige opptøyer hindret ytringsfriheten, som i forbindelse med en demonstrasjon til støtte for Israel foran Stortinget. Det førte til at tilsvarende markeringer i andre byer ble avlyst, fordi politiet mente det ikke ville være mulig å sikre tryggheten til demonstrantene.
I den siste tiden har det dukket opp begrep som snikislamisering og kulturer som bærer turban eller hijab blir stigmatisert som unorske, ofte med klare anti-muslimske undertoner. Human halal- og kosherslakting blir omtalt i sterkt nedsettende og rå ordelag. Også vi jøder blir rammet, både her hjemme og over hele Europa. Senest i uken som gikk har vi sett anti-semittisk hærverk mot en jødisk gravlund i Oslo. Jeg vil advare mot faren for en voksende fremmedfrykt og fremmedhat i Norge. Dette er ikke en kamp som muslimer, sikher og jøder skal behøve å kjempe alene. Dette dreier seg ikke om friheten for noen små minoriteter. For naboens frihet vil til syvende og siste dreie seg også om din og min, om vår alles frihet.
Benjamin Franklin sa en gang "De som gir fra seg grunnleggende friheter for å kjøpe seg midlertidig sikkerhet, fortjener hverken frihet eller sikkerhet." Underforstått i dette ligger det at til tross for at vi i dag har frihet, kom den ikke gratis, og tar vi ikke vare på den, vil vi miste den igjen. Våre forfedre har fortalt oss hva som har skjedd før, slik at vi, i vår tid, kan fortelle våre barn. Ved å formidle historien, fremmer vi kunnskap, forståelse og vilje til å fortsette kampen.

Kjære Henrik! Takk for at du gjorde det mulig for meg, på vegne av oss norske jøder, å stå her på denne dagen som vi setter så høyt, og ta levende del i den tros- og ytringsfriheten som du kjempet så hardt for!

Kjære Henrik! Kjære alle sammen: Gratulerer med dagen!